torsdag 30. juli 2015

Sørgekåpen av Unni Lindell

Denne omtalen inneholder spoilere




 

 Tre småjenter på et fotografi. Tyve år senere blir en av dem drept, en annen forsvinner sporløst.
 Lise Sommer er redd! Bestevenninnen Ester Synnøve Lønn er funnet drept, med strupen skåret over. Noen dager senere forsvinner den lille sønnen hennes også, og når politiet begynner å skrape i fasaden, viser det seg at en tredje venninne av Lise og Ester Synnøve har vært savnet i to år. Forholdet mellom venninnene skjuler mørke understrømmer. Hva var det egentlig som skjedde da jentene var små? Og mødrene, hva skjuler mødrene? De mørke trådene mellom menneskene er vevet sammen i et farlig mønster. Det er noen som ønsker hevn, men hvem og hvorfor? Politiførstebetjent Cato Isaksen får en ny og uhyggelig drapssak å løse
 Dette var skikkelig spennende. Hva er det med norsk krim og skikkelig thriller-aktige avlsutninger?

Dette er et av de tilfellene der jeg føler det som står bak på boken ødelegger mye for min personlige leseopplevelse. Det tok lang tid før politiet begynte å undersøke "venninnene" til den avdøde og siden jeg hadde lest baksiden visste jeg at det ville komme. Derfor ble hele den første delen ganske langdragelig for min del. Det skjedde fremdeles spennende ting, for all del, men jeg ventet hele tiden på at vi skulle dykke litt dypere i mysteriet. Jeg ville finne ut hva det hele egentlig dreide seg om. Vi hadde jo tross alt allerede fått vite at det hele skulle dreie seg om jentene og mødrene deres.

Da vi endelig begynte på den ordenlige "mysterie" delen var alt fint for min del. Jeg var bare glad for at vi endelig "begynte" på historien. Sidene fløy forbi og jeg koste meg skikkelig. Hadde de skrevet noe annet om boken hadde jeg sikkert kost meg hele tiden. Historien er nemlig veldig underholdende og spennende.

 Unni Lindell skriver som vanlig bra og beskrivende. Hun er flink til å kaste litt spor her og der, slik at også du kan finne ut av løsningen på mysteriet. Avslutningen var som vanlig thriller-aktig og spennende. Jeg likte boken veldig godt, men jeg elsket den ikke.

Jeg har alltid sagt at krim og mysterier generellt må være vanskelig å skrive. Hvis du gjør det for lett synes ingen det er gøy, men hvis du ikke gir leseren nok hint blir man bare irritert. Det er ikke morsomt å skjønne hvordan alt henger sammen innen side 150 og det er heller ikke noe morsomt å føle at det ikke hadde vært mulig å løse det hele.

Selv sitter jeg igjen og er litt frustrert, fordi jeg gjettet løsningen ikke bare tidlig, men etter å lese baksiden alene. Det skulle ikke vært mulig, skulle det vel? Kanskje jeg bare har lest for mange lignende bøker/sett for mange tv-serier. Helt alvorlig dere som har lest den, det var ganske lett å finne ut av var det ikke? Tidsperioden passet perfekt i tillegg til at ingen hadde sett henne på to år.. Dessuten fant de aldri dagboken hennes.. Nei, jeg synes dessverre det var ganske tydelig helt fra første møte med Lise Sommer.

Selv om jeg likte boken ødela akkurat dette aspektet mye for min leseglede, som er det jeg dømmer bøker ut fra. Jeg er tross alt en vanlig leser, ikke noen litteraturekspert.



SHARE:

Ingen kommentarer

Legg inn en kommentar

© Lesenyter. All rights reserved.
Blogger Template Made By pipdig