onsdag 20. juli 2016

Omtale: Der hvor roser aldri dør av Gunnar Staalesen


Denne omtalen kan inneholde spoilere.

Da jeg kjøpte denne boken var jeg litt bekymret for at jeg ikke skulle klare å henge med, fordi det er lenge siden jeg har lest denne serien. Jeg har heller ikke lest den bok til bok, noe som gjør at jeg sannsynligvis ville miste mye av innholdet. Likevel valgte jeg å prøve, fordi dette er den type krim bøker jeg liker spesielt godt (i alle fall ut fra hukommelsen å dømme), og jeg er glad for at jeg stolte på min egen smak. Dette var en usedvanlig hyggelig leseopplevelse. Om hyggelig er riktig ord selvsagt...

Vi møter en alkoholisert og deprimert Varg Veum, som skal i gang med en ny sak. Jeg ante jo ikke noe om fortiden hans eller hvorfor han var alkoholisert og deprimert, men jeg greide å henge med likevel. Jeg følte ikke at det var vanskelig å komme inn i situasjonen eller handlingen på noen måte.

En fortvilet mor kommer til han på desperat søk etter datteren, Mette, som forsvant for snart 25 år siden. Nå er det snart foreldelsesfrist og moren er redd for at hun aldri skal finne ut hva som skjedde med datteren. Varg Veum begynner å lete frem i gamle spor, men hvordan skal han klare å løse saken når ikke politiet klarte det for 25 år siden? Etter hvert som han intervjuer naboer får han en følelse av at noe ikke stemmer. De holder noe hemmelig, men hva?

Jeg er veldig glad i krimsaker som omhandler barn. Da blir det mye nærmere med en gang, til tross for at jeg ikke har barn selv. Saken var noe som grep meg fra første stund. Jeg ville så gjerne vite hva som foregikk. Selv om jeg hadde mine egne teorier ante jeg ikke hva som egentlig hadde skjedd. Dette er hvorfor jeg har så stor respekt for gode krimforfattere! Hvis de gjør mysteriet for lett blir det fort kjedelig, men hvis det er for vanskelig og absolutt ingen spor kan man blir irritert. Her var det en veldig god balansegang. Jeg satt igjen med følelsen av at "Ååå jeg burde jo ha skjønt det!", noe som er den beste følelsen, spør du meg. Slutten gjorde meg også helt vill av følelser. Kanskje fordi jeg ikke hadde forventet utfallet.

Boken er lett å lese, men jeg slet litt med å holde karakterene fra hverandre. Vi møter veldig mange, spesielt når såpass mange av naboene er skilt med nye partnere. Da blir det fort mange å holde styr på. Det var likevel ikke så vanskelig at det ødela leseflyten. Det jeg likevel vil si, som jeg synes er et minus, er at jeg skulle ønske det var en slags advarsel over innholdet. Dette er en spoiler, så om du ikke vil vite mer, hopp over resten av avsnittet. Boken har noen veldig mørke temaer, som blant annet voldtekt og nesten-voldtekt hvis det går an å si. Jeg får alltid en litt ekkel smak i munnen når jeg leser dette og det ikke blir advart om. For meg går det bra, men jeg vet at mange kan reagere sterkt om denne typen scener kommer overraskende på. Spesielt tror jeg den siste scenen kan vekke mange vonde følelser. Dette er ikke nødvendigvis bare kritikk av denne boken, men av mange bøker. Kanskje jeg bare overreagerer, men jeg tenker det er bedre å være på den sikre siden.

Kort oppsummert likte jeg boken veldig godt. Den var spennende og fikk frem mange følelser i meg. Den får også et stort pluss for innviklet men underholdende mysterium. Jeg vil absolutt anbefale den til de av dere som liker krim.

4.5 blomster



SHARE:

fredag 15. juli 2016

Omtale: Mary: The summoning av Hillary Monahan

Skrekk, spøkelser og mysterier? Ja, takk.

MARY: The Summoning (Bloody Mary, #1)

Dette er en ganske liten og skremmende bok. Jeg prøvde først å lese den om kvelden, men det gikk rett og slett ikke. Jeg begynte derfor å lese den ute på terrassen i solen, men det hjalp faktisk ikke stort. Det er flere ubehagelige scener i boken og de kommer med jevne mellomrom. Man får ikke akkurat lyst til å prøve å snakke med spøkelser...

Dette er en ungdomsbok som handler om fire venninner, Shauna, Jess, Kitty og Anna, som skal prøve å påkalle Bloody Mary. De har funnet gamle brev som de tror kvinnen bak legenden om bloody Mary skrev før hun døde, og nå har de funnet ut hvordan man påkaller henne på ordentlig. Selvfølgelig går ikke dette smertefritt. Mary kommer seg ut og er ute etter hevn. Det blir da opp til jentene å finne ut hva som egentlig skjedde med Mary.

Begynnelsen er veldig... dårlig. Er det lov å skrive det? Jeg gjør det likevel. Vi begynner rett på. Jentene sitter på badet. De holder hender i en sirkel. Lyset er tent og de skal påkalle Bloody Mary. Det jeg ikke hadde regnet med var at de faktisk klarer det. Vi får se spøkelset i første kapittel av boken! Det ble litt tidlig for min del. Jeg foretrekker sakte oppbygging der du hele tiden venter på at noe skal skje. Når det er sagt; hvis man fortsetter å lese blir boken faktisk bedre. Det er noen skremmende scener rundt midten og slutten, slik at en horror-elsker blir tilfredsstilt.

Nå er jo dette en ungdomsbok så litt klein romantikk og litt venninnetrøbbel må de jo tydeligvis slenge inn, men jeg greide ikke la være å irritere meg over det. Jeg kom for spøkelset, ikke venninnetrøbbelet. Noe annet som plaget meg var hvor lite vi ble kjent med jentene. De hadde ikke egentlig noen grunn til å være venner og var fullstendig blottet for personlighet. De bare var der. Hadde forfatteren brukt like mye tid på å planlegge personligheten til jentene som hun hadde brukt på å lage Marys karakter hadde boken blitt mye bedre med en gang. Mary var nemlig godt laget og føltes veldig virkelig. Mine favorittdeler av boken var brevene hun sendte til søsteren sin. Man får en sterk følelse av hvordan hun var som person. Skulle ønske det samme kunne være sagt for de andre karakterene...

Jeg likte å følge mysteriet om Mary og hennes liv. Mysterier er noe jeg alltid føler det mangler i skrekk, både på film og i bokform. Bakgrunnen for hvorfor og hvordan ting og mennesker (eller spøkelser) er som de er, er skikkelig spennende. Boken får plusspoeng for dette, men jeg savnet likevel noe da den var ferdig. Jeg visste ikke at dette var den første boken i en serie, og da jeg var ferdig følte jeg ikke historien var komplett. Det manglet noe. 

Kort oppsummert: Boken er underholdende og inneholder noen skremmende scener. Å lese den om natten eller alene er ikke til å anbefale. Hvis du er ute etter en bok som du aldri glemmer, er ikke dette boken for deg. Den er underholdende, men ikke noe stort litterært verk. Den er heller ikke veldig original, men ikke alle bøker trenger å være det heller.

3 blomster
SHARE:

mandag 11. juli 2016

Omtale: Hex Hall av Rachel Hawkins

 

Dette er en av de mange bøkene mine som har blitt liggende lenge. Jeg vet ikke med dere, men jeg blir veldig stresset da jeg ser på bokhyllen min og ser alle de uleste bøkene mine. Det føles så bortkastet. Derfor tenker jeg alltid at jeg er så flink når jeg leser bøkene mine, i stedet for å kjøpe nye bøker for så å bare lese de nye. Hex Hall er i alle fall en av de bøkene jeg nå kan krysse av på listen.

Dette er en bok jeg hørte mye om for en stund siden, men nå er det lenge siden jeg har hørt noe. Jeg var i humør til noe lett og enkelt, i tillegg til at jeg husker noe vagt om at mange likte den.

Three years ago, Sophie Mercer discovered that she was a witch. It's gotten her into a few scrapes. Her non-gifted mother has been as supportive as possible, consulting Sophie's estranged father—an elusive European warlock—only when necessary. But when Sophie attracts too much human attention for a prom-night spell gone horribly wrong, it's her dad who decides her punishment: exile to Hex Hall, an isolated reform school for wayward Prodigium, a.k.a. witches, faeries, and shapeshifters. 
By the end of her first day among fellow freak-teens, Sophie has quite a scorecard: three powerful enemies who look like supermodels, a futile crush on a gorgeous warlock, a creepy tag-along ghost, and a new roommate who happens to be the most hated person and only vampire student on campus. Worse, Sophie soon learns that a mysterious predator has been attacking students, and her only friend is the number-one suspect. 
As a series of blood-curdling mysteries starts to converge, Sophie prepares for the biggest threat of all: an ancient secret society determined to destroy all Prodigium, especially her. (Hentet fra Goodreads).

Jeg er egentlig veldig glad i bøker som handler om en hel haug av magiske skapninger, i stedet for å bare fokusere på en eller to. Her er det i hovedsak hekser, men vi får også møte litt feer og vampyrer. Likevel så skulle jeg ønske at vi fikk bli litt bedre kjent med dem. Det ble litt lite og overfladisk. Nå er dette bok 1 i en triologi, så for alt jeg vet kan de få en større rolle senere. Siden romkameraten (og den eneste vennen) til hovedpersonen er en vampyr skulle man tro at man ble bedre kjent med henne, noe jeg dessverre ikke følte vi ble. Alle karakterene føltes mer som om de fylte en rolle, enn at de var "ekte" og "levende". Det var synd, for det ville ha hevet nivået på leseopplevelsen betraktelig.

Jeg synes ideen til skolen er veldig bra. Historien fungerer også litt som et enkelt mysterium, blandet med mean girls, så boken er definitivt underholdende.  Jeg skulle ønske slutten var mer spennende. Det bygger seg opp mot en stor finale, som egentlig aldri kom. I alle fall ikke tilfredsstillende nok. I tillegg var det skuffende at mysteriet var så enkelt å løse... Litt hint er bra, men jeg følte vi fikk alt trykket ned i halsen hele veien. Det var ingen overraskelser, noe som ødela det som kunne ha vært spennende.

Nå merker jeg at dette ble litt negativt. Jeg synes boken var underholdende og morsom, så det var ikke sånn at jeg hatet boken eller synes den var dårlig. Jeg savnet bare en litt mer levende verden, mer komplekse karakterer og et litt mer subtile hint om det store mysteriet. Det hadde fort hevet nivået på boken et par hakk. Når det er sagt, så er jeg strengt tatt ikke i målgruppen for boken og jeg tror jeg hadde likt den bedre om jeg var yngre.

3 blomster
SHARE:

søndag 10. juli 2016

Omtale: Det Alice glemte av Liane Moriarty


Alice er en 39 år gammel trebarnsmor som er på randen av skilsmisse. En dag hun går på trening, faller hun stygt. Da hun våkner, husker hun ingenting fra de siste ti årene av sitt liv. Hun tror hun er 29 år gammel, vilt forelsket i mannen sin Nick, og gravid med deres første barn. 
Overraskelsen blir stor da hun kommer hjem til sitt eget hus og oppdager at mannen Nick nærmest hater henne, at hun har tre barn som hun ikke kjenner og en søster som knapt snakker med henne. 
Om livet ga deg en mulighet til å se alt med friske øyne og velge på nytt, hva ville du gjort?
 Dette var mitt første, men garantert ikke siste, møte med denne forfatteren. Jeg har lenge siklet etter Ektemannens hemmelighet, men av en eller annen grunn har jeg aldri plukket den opp. Nå er det på toppen av to do listen.

Jeg har alltid vært fascinert av hukommelsestap. Det at noen kan våkne etter en ulykke og ha glemt store deler av livet sitt er både skremmende og interessant. Mens jeg leste denne boken tenkte jeg selv på hvordan jeg hadde sett på mitt eget liv, om jeg hadde mistet ti år av livet.

Temaet er både interessant og veldig, veldig trist. Alice var en utrolig morsom person å følge. Hun har et veldig morsomt blikk på livet, selv om livet hennes viser til en mye mer kynisk versjon av seg selv. Selv om mye av det som skjer i boken er grusomt og trist, blir det morsomt fordi det er så gøy å følge Alice og hennes tanker. Vi får også innblikk i søsteren, Elisabeth, sin dagbok og bestemorens blogg. Disse ulike perspektivene gjør historien helhetlig og spennende. Alt henger fint sammen, og ingenting føles oppstykket.

Historien har god flyt, og selv om boken er på 571 sider fløy jeg gjennom den på en dag. Språket er enkelt, men sjarmerende. Personene er mer eller mindre sammensatte og man blir fort glad i dem. Spesielt likte jeg Alice og søsteren Elisabeth. De føltes som ekte personer, noe som kanskje var grunnen til at jeg både gråt og lo store deler av natten mens jeg leste.

Boken er kjemperørende. Jeg gråter ikke ofte av bøker, men nå gråt jeg veldig. Ikke bare fordi det var trist, men også fordi det var fint og koselig. Hele boken min er sikkert ødelagt av mascarasøl, men det gjør ingenting. Den er virkelig til å anbefales.

Det eneste jeg oppfattet som negativt var at jeg ble utålmodig i begynnelsen. Jeg leser stort sett alltid bakpå bøker jeg kjøper, så jeg vet jo hva som kommer til å skje. Hele scenen på sykehuset der Alice finner ut at det ikke er 1998, men 2008, synes jeg ble litt for lang. Jeg var skikkelig utålmodig og ville at det hele skulle starte. Jeg ville hun skulle treffe Nick og finne ut hva som foregikk. Dette er helt subjektivt, for jeg skjønner også hvorfor de har valgt å gjøre det på den måten. Jeg likte begynnelsen, men jeg skulle ønske de kunne kjappe seg litt. Det var vel det eneste stedet i boken hvor jeg ikke følte det fløt like godt.

Jeg skulle også ønske vi hadde blitt bedre kjent med Domonick. Han var bare der, uten at vi lærte han å kjenne. For å være helt ærlig var han litt irriterende. Jeg skjønner jo at Alice ikke visste hvem han var, men de kunne ha blitt kjent på nytt. Hadde vi blitt bedre kjent med han hadde jeg kanskje tenkt annerledes.

Kort oppsummert var dette en rørende, spennende bok som jeg likte veldig godt. Jeg er nesten sjalu på de som ikke har lest den enda, for de har en fantastisk leseopplevelse fremfor seg.

4,5 blomster
SHARE:

søndag 3. juli 2016

Nytt i bokhyllen: salg


Den siste tiden har jeg blitt helt avhengig av kindlen min og nesten bare lest e-bøker. Likevel greier jeg ikke å si nei til et godt salg (men hvem klarer egentlig det?). Denne gangen skulle jeg egentlig bare inn for å se på brettspill på salg, men det ble noen bøker også. 



Det Alice glemte av Liane Moriarty har jeg hatt lyst til å lese lenge. Det virker som en utrolig koselig og hjertevarm bok. Utfra baksiden å dømme handler det om en kvinne som får hukommelsestap og mister de ti siste årene av livet sitt. Hun oppdager da at det meste har gått i grøfta og får en ny sjanse. Jeg gleder meg skikkelig til å lese den! Jeg har nesten plukket opp Ektemannens hemmelighet av samme forfatter flere ganger, så hvis jeg liker denne vet jeg hva mitt neste kjøp skal bli.

Der roser aldri dør av Gunnar Staalesen er også en bok jeg har sett litt på. Mest på flyplasser, men likevel. Jeg er veldig glad i krim for tiden og liker Varg Veum bøkene. I alle fall likte jeg dem sist jeg leste de... Noe som begynner å bli noen år siden. Jeg satser på at det går an å hoppe rett inn i handlingen uten for mye forvirring. Boken handler om en gammel forsvinning, noe som alltid fanger min oppmerksomhet. Jeg elsker hemmeligheter og mysterier fra fortiden, som vikles sammen med nåtiden. Jeg håper denne leverer.

De uønskede av Yrsa Sigurdardottir har jeg aldri hørt om, men omslaget var blått. Noen ganger skal det virkelig ikke mer til... Jeg liker blått. Boken virket interessant. Jeg tror (og håper) det er krim. Det handler visst om mulige overgrep på et guttehjem på 70-tallet, noe som i alle fall holdt på min oppmerksomhet. Det står bakpå at denne boken ikke er noe for lettskremte mennesker, og det er egentlig nok for å selge til meg.

Dette er tre av de bøkene jeg tar med på ferie, så dere kan forvente en oppdatering når jeg er ferdig med dem.
SHARE:

søndag 1. mai 2016

Nytt i bokhyllen

Jeg har ikke kjøpt så mange bøker den siste tiden. I alle fall ikke "ordentlige" bøker. Med en kindle er det så mye enklere å bare klikke boken hjem på et sekund.

Helt siden jeg så coveret på Mary: The Summoning har jeg visst at jeg ville lese den. Se så creepy den ser ut!
MARY: The Summoning (Bloody Mary, #1) 
Hvis jeg ikke tar helt feil, så har de den ikke som e-bok. Da måtte jeg ta saken i egne hender å bestille den hjem. Jeg kan nesten ikke vente. Den høres veldig creepy ut. Jeg pleide aldri å leke Bloody Mary da jeg var liten, men tanken gjør meg skikkelig skremt. At noen skulle prøve å bevisst kalle Bloody Mary fortstår jeg virkelig ikke, men jeg gleder meg til å lese.

På Goodreads ser det ut som om veldig mange liker den, men også at mange misliker den. Jeg har også sett en haug med trestjernersreviews, men har ikke lest noen av dem enda. Jeg er derfor ekstra spent på å se hvor jeg havner på spekteret. Noen her som har lest den? Del i så fall gjerne dine tanker, men ingen spoilere!
SHARE:

torsdag 31. mars 2016

Island of the Dolls (World`s scariest places #4) av Jeremy Bates

Jeg tror jeg likte denne boken enda bedre enn Sucide Forest, den første boken i serien, noe som sier sitt. Dette var skikkelig creepy.

Hadde jeg sagt at jeg ikke gledet meg til denne boken skulle komme ut, hadde jeg løyet. Etter at jeg leste Suicide Forest i fjor har jeg kjøpt alle bøkene til denne forfatteren. Catacombs var for skummel for meg og jeg var ikke i humør for Helltown, men denne visste jeg at jeg kom til å elske. Rettelse, jeg visste den kom til å bli skikkelig creepy. Hvem blir vel ikke skremt av dukker?

Historien følger det kjente formatet hvor en gruppe venner skal reise til øyen for å filme en dokumentar. Legenden forteller at en jente druknet på øyen, og at mannen som fant henne måtte henge opp dukker i trærne for å holde sjelen hennes blid. Resultatet ble cfreepy, altså en perfekt scene for å bli ordentlig skremt.


Ikke alle tror på legenden om spøkelsesjenta, men da de blir strandet på øyen begynner mystiske ting å skje. Da de oppdager et brutalt mord på øyen blir det klart for dem at noen, eller noe, er der ute sammen med dem.

La oss snakke litt om karakterene i denne boken. Jeg synes aldri karakterene som Jeremy Bates lager er spesielt lette å like. De er ofte slemme og fæle mot hverandre og alle har store feil. I deler av boken humret jeg mens jeg leste og tenkte "Jeg kan ikke vente til noen av dere begynner å dø". Men selv om jeg ikke var spesielt stor fan av mesteparten av karakterene, passet det veldig fint i hisorien. Hadde alle vært veldig oppegående og balanserte hadde nok ikke boken blitt så spennende heller. Mesteparten av spenningen, i alle fall for meg, var uvissheten over hva enkelte av disse ustabile karakterene kom til å gjøre i denne veldig pressede situasjonen.

Noe jeg virkelig satte pris på var den "parallelle" historien fra 50 tallet som handlet om jenta Maria og livet hennes, før hun til slutt blir funnet druknet på øyen. Det var grundig og godt skrevet, og et fint tilskudd til histoien.

Noe jeg har lagt merke til i bøkene til Jeremy Bates er at han skriver lange epiologer om de/den som overlever, gjerne satt flere år etter. Noen liker sikkert dette, men jeg synes det ofte blir lite interessant. Mye er relevant, men det er også en hel del av "Åå vi fant ut at vi ikke kunne få barn 5 år etter at handlingen i boken foregikk" og "Foreldrene mine (som vi ikke har møtt i hele historien) skilte seg noen år senere". Nå er ikke disse eksemplene tatt ut fra noen av bøkene, men det er i den duren.. Jeg synes det blir fryktelig unødvendig og det ødelegger rett og slett litt...

Alt i alt likte jeg boken veldig godt. Den skremte meg, men den var ikke "noe nytt" hvis man kan si det på den måten. Hvis du synes dukker er skremmende og er ute etter en skrekkbok som følger et kjent mønster, så vil jeg anbefale denne, men ikke forvent deg å finne noe du aldri har sett før.

3 blomster


SHARE:
© Lesenyter. All rights reserved.
Blogger Template Made By pipdig