Omtale: Suicide forest av Jeremy Bates

Jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. I alle fall når det kommer til skrekk. Suicide forest er den første boken i en serie som heter World`s Scariest Places. Serien tar plass på skremmende steder rundt om i verden. Jeg holder for øyeblikket på å lese den andre boken i serien, som handler om katakombene i Paris. Den er definitivt like bra og skummel som den første, som handler om Aokigahara i Japan. Aokigahara er en stor skog utenfor Tokyo som er kjent fordi mange velger å ta livet sitt der hvert år, dermed navnet suicide forest. 

Da jeg begynte på boken hadde jeg ikke de helt store forventningene. Jeg synes skrivestilen gjorde meg veldig distansert til karakterene og jeg følte at forfatteren kom med litt for mange faktaopplysninger om japansk kultur, noe som hakket opp flyten i historien. Da jeg rundet femti sider greide jeg ikke å legge fra meg boken. Dette er definitivt en av de bøkene der du merker at forfatteren bare blir bedre og bedre underveis som du leser. Jeg begynte å bry meg om alle karakterene, selv om jeg hadde en sterk fornemmelse av at noen av dem kanskje kunne være bak alt det merkelige og skremmende de opplevde i skogen.

Boken handler om en gruppe med mennesker som bestemmer seg for å utforske skogen. Gruppen består av veldig ulike personligheter. Noen kjenner hverandre godt fra før, mens andre møttes først samme dag. Alle ser ut som om de har en mørk bakhistorie og noe å skjule.

Skogen er så mørk og vanskelig å komme gjennom at de er helt avhengig av tau for å finne veien tilbake. Mens de beveger seg lengre og lengre inn i den mørke skogen begynner merkelige ting å skje. De hører lyder, ser ting som umulig kan være virkelig og når de tror at det ikke kan bli verre begynner de å forsvinne, en etter en.

Dette er ikke en av de bøkene som gir deg mange action scener gjennom boken. Her er det beskrivelsene og følelsen du får når du leser boken som står for den største skrekken. I alle fall gjennom store deler av boken. Karakterene var mystiske og interessante. Settingen er fantastisk, mørk, mystisk og skremmende. Jeg følte at jeg var midt inne i marerittet sammen med karakterene hele veien. Samtidig hadde jeg mange teorier underveis. Om noen av dem stemte eller ikke vil jeg ikke røpe, men det er definitivt en mystisk historie.

Mot slutten blir den nesten litt for actionfylt for min smak. Jeg satt helt på kanten av stolen hele tiden og greide ikke legge den fra meg, samtidig som jeg nesten var redd for å lese videre. Den siste delen av boken gir deg absolutt alt du trenger i form av spenning, spesielt hvis du har savnet det gjennom resten av boken. Vi får også en god og avsluttet histore, noe som er bra siden neste bok i serien handler om nye karakterer og en ny setting.

Det eneste jeg ikke likte ved boken av epiologen. Hvorfor har egentlig bøker epiologer? Jeg synes personlig ikke at de gir meg noe ekstra. Spesielt ikke når siste setning av selve hovedhistorien var så fantastisk bra og passende.

Kort oppsummert: Jeg elsket denne boken og bestilte den neste boken i serien med det samme jeg var ferdig med den første. Hvis du liker rolige, stemningsfull skrekk er dette noe for deg. Hvis skrekk ikke er din sjanger ville jeg ha styrt unna.