Island of the Dolls (World`s scariest places #4) av Jeremy Bates

Jeg tror jeg likte denne boken enda bedre enn Sucide Forest, den første boken i serien, noe som sier sitt. Dette var skikkelig creepy.

Hadde jeg sagt at jeg ikke gledet meg til denne boken skulle komme ut, hadde jeg løyet. Etter at jeg leste Suicide Forest i fjor har jeg kjøpt alle bøkene til denne forfatteren. Catacombs var for skummel for meg og jeg var ikke i humør for Helltown, men denne visste jeg at jeg kom til å elske. Rettelse, jeg visste den kom til å bli skikkelig creepy. Hvem blir vel ikke skremt av dukker?

Historien følger det kjente formatet hvor en gruppe venner skal reise til øyen for å filme en dokumentar. Legenden forteller at en jente druknet på øyen, og at mannen som fant henne måtte henge opp dukker i trærne for å holde sjelen hennes blid. Resultatet ble cfreepy, altså en perfekt scene for å bli ordentlig skremt.


Ikke alle tror på legenden om spøkelsesjenta, men da de blir strandet på øyen begynner mystiske ting å skje. Da de oppdager et brutalt mord på øyen blir det klart for dem at noen, eller noe, er der ute sammen med dem.

La oss snakke litt om karakterene i denne boken. Jeg synes aldri karakterene som Jeremy Bates lager er spesielt lette å like. De er ofte slemme og fæle mot hverandre og alle har store feil. I deler av boken humret jeg mens jeg leste og tenkte "Jeg kan ikke vente til noen av dere begynner å dø". Men selv om jeg ikke var spesielt stor fan av mesteparten av karakterene, passet det veldig fint i hisorien. Hadde alle vært veldig oppegående og balanserte hadde nok ikke boken blitt så spennende heller. Mesteparten av spenningen, i alle fall for meg, var uvissheten over hva enkelte av disse ustabile karakterene kom til å gjøre i denne veldig pressede situasjonen.

Noe jeg virkelig satte pris på var den "parallelle" historien fra 50 tallet som handlet om jenta Maria og livet hennes, før hun til slutt blir funnet druknet på øyen. Det var grundig og godt skrevet, og et fint tilskudd til histoien.

Noe jeg har lagt merke til i bøkene til Jeremy Bates er at han skriver lange epiologer om de/den som overlever, gjerne satt flere år etter. Noen liker sikkert dette, men jeg synes det ofte blir lite interessant. Mye er relevant, men det er også en hel del av "Åå vi fant ut at vi ikke kunne få barn 5 år etter at handlingen i boken foregikk" og "Foreldrene mine (som vi ikke har møtt i hele historien) skilte seg noen år senere". Nå er ikke disse eksemplene tatt ut fra noen av bøkene, men det er i den duren.. Jeg synes det blir fryktelig unødvendig og det ødelegger rett og slett litt...

Alt i alt likte jeg boken veldig godt. Den skremte meg, men den var ikke "noe nytt" hvis man kan si det på den måten. Hvis du synes dukker er skremmende og er ute etter en skrekkbok som følger et kjent mønster, så vil jeg anbefale denne, men ikke forvent deg å finne noe du aldri har sett før.

3 blomster