3:59 - Bokomtale

Jeg har tidligere lest alle Gretchen McNeil sine bøker (selv om det ikke er så mange av dem). Det sa seg dermed selv at jeg måtte lese den nyeste boken hennes også, nemlig 3:59. Konseptet hørtes også veldig stilig ut, med parallelle univers og skumle monstre som lever i mørket.

 

I 3:59 møter vi Josie Byrne, som ikke har det så fint for tiden. Foreldrene hennes holder på å skille seg, hun mister jobben og blir sviktet av noen som står henne nær. Men akkurat på klokkeslettet 3:59 får hun glimt fra et annet liv, en annen jente som kunne vært tvillingen hennes. De lever i parallelle verdener, men denne jenta (Jo) har alt som Josie vil ha. Hun er rik, populær, har en perfekt kjæreste og et bra familieliv. Men da Josie og Jo bytter plasser, og Josie får prøve å leve i Jo`s verden finner hun ut at alt ikke er så perfekt som det først virket.

I utgangspunktet virket dette som en bok jeg ville kost meg mye med. Jeg liker konseptet, og har likt bøkene til Gretchen McNeil tidligere. Men det var noe med denne som gjorde at jeg ikke greide å like den like godt som de andre bøkene hennes. Den greide ikke å "fange" meg på samme måte.

I første del av boken slet jeg med å konsentrere meg. Jeg bare klarte ikke å bry meg om Josie sine små og store problemer, og følte vi fikk mye unødvendig informasjon, samt ikke nok personlighet. Det var ikke før jeg nærmet meg midten av boken at jeg faktisk brydde meg om hva som skjedde, og mot slutten begynte jeg å like den veldig godt. Da ble det endelig spennende og det skjedde noe hele tiden. Det tok bare så veldig lang tid før det egentlig skjedde noe. Vi fikk små hint til at det skulle skje noe spennende, men etter en stund ble de små hintene, uten videre handling, bare kjedelige.

Som sagt ble det bedre mot slutten, da det endelig skjedde noe hele tiden. Jeg skulle bare ønske at det kunne vært litt mer jevnt fordelt. Og kanskje litt mer personlighet fra karakterene, det hadde i alle fall ikke gjort det verre. Noe jeg forøvrig likte veldig godt var at de tilsynelatende meningsløse småtingene som ble nevnt i første del av boken plutselig fikk en større mening i siste del. Jeg elsker når det skjer, og jeg fikk med en gang lyst til å lese den på nytt for å se om jeg fanget opp alle de små tingene underveis.

Alt i alt var det underholdende lesning, men jeg skulle ønske at jeg brydde meg mer underveis og ikke bare mot slutten.