Hvis noen hadde spurt meg om hvem favorittforfatterne mine er, ville ikke Gretchen McNeil vært den første jeg tenkte på. Men jeg har lest alle bøkene hennes, og jeg flyr alltid rett gjennom dem på et øyeblikk. Derfor klarte jeg ikke la være da jeg så at hun hadde kommet ut med en ny bok, og bare måtte ha den på kindlen min. Jeg er veldig glad for at jeg kjøpte den, for jeg klarte ikke legge den fra meg. Dette var akkurat det jeg trengte for å komme meg ut av "lesesperren".Get Even følger fire jenter, som har startet en hemmelig klubb, nemlig DGM (Don`t Get Mad). DGM går ut på å ta hevn på klassekamerater og lærere som de mener fortjener det, som for eksempel mobbere. Jentene har ikke noe forhold til hverandre utenom DGM, noe som beskytter deres identitet. Det er nemlig mange som vil vite hvem som står bak alle rampestrekene og hevnene som skjer på skolen. Historien får en mørkere side da et av ofrene deres blir funnet drept og med en lapp fra DGM som sier at de var ansvarlige for drapet. Nå må jentene finne ut hvem som står bak mordet, samtidig som alle, inkludert politiet, prøver å finne ut av identiteten til DGM.
Dette var en veldig artig bok. Den er på ingen måte et litterært mesterverk, men den var morsom og spennende. Fortellerstemmen skifter mellom alle fire jentene. Dette er noe jeg vanligvis ikke liker, men her følte jeg det bare hjalp historien å bevege seg fremover i hurtig tempo. Nesten hvert eneste avsnitt ender med en cliff hanger, noe som gjorde boken helt umulig å legge fra seg. Jeg likte boken veldig godt.
... Men jeg hadde noen problemer med den. Nå vil jeg ikke at det skal høres ut som om jeg ikke likte boken, for det gjorde jeg, men noen av problemene er for store til å kunne ignoreres. Og da tenker jeg spesielt på slutten. Hvis du ikke liker å spoiles på noen som helst ,ville jeg ha sluttet å lese nå.
Mitt hovedproblem er hvordan boken lurte meg med slutten. Her får vi den ene ledetråden etter den andre, og mange spørsmål underveis, men ingen av dem blir løst på slutten. Vi får ingen som helst form for avslutning.
Ja, jeg vet at dette er første bok i en serie, men burde ikke boken kunne stå alene? Denne kunne ikke det. Derfor føler jeg meg lurt. Noen aspekter ved boken, som for eksempel et av de romantiske forholdene, var ikke spesielt bra skrevet, men problemet er at jeg ikke vet. Jeg vet ingenting. Jeg vet ikke hva som egentlig var bra eller hva som var dårlig. Kanskje dette forholdet blir bedre forklart i bok nummer to. Kanskje han er en morder. Jeg vet ikke, og det er frustrerende. Når man leser en mysteriebok vil man jo helst ha svar. I alle fall noen. Dette føltes som en lang bok, som ble kuttet på midten og gitt ut. Jeg føler derfor ikke at jeg kan si noe mer om hva jeg tenker, fordi jeg må lese resten først og heller dømme hele serien.
Dette er med andre ord ikke en bok jeg ville ha anbefalt å lese uten å ha oppfølgeren tilgjengelig først. (Men den er absolutt underholdende).
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar