- Trekanter. Jeg er ikke glad i matematikk, og jeg er enda mindre glad i trekanter i bøker. Jeg snakker om trekantdrama. Kjærlighets flid med tre personer. Du skjønner tegningen. Jeg kunne egentlig ha skrevet et helt innlegg om dette temaet alene for det gjør meg så irritert. Er det bare meg eller skal alle bøker for unge voksne inneholde et eller annet trekantdrama? Det er ikke nødvendig! Det verste er når alle vet hvem som ender opp med hvem, så det blir mer som et par med en stakkars person på siden. Jeg har en rekke eksempler på bøker hvor dette har blitt håndtert dårlig, men jeg tror jeg vil skrive et eget innlegg om det. Beklager dette antiklimatiske punktet.
- Insta love. Er det ikke romantisk når to personer ser hverandre og blir forelsket med det samme? De vet ingenting om hverandre, har ingenting til felles, ingen kjemi men likevel så elsker de hverandre! Og denne forelskelsen er bare basert på at de synes den andre er tiltrekkende. Romantisk, ikke sant? Jeg synes ikke det er spesielt romantisk, eller kjekt å lese om.
- Foreldre som ikke er til stedet. Av en eller annen grunn irriterer det meg grenseløst når foreldrene ikke er til stedet i livet til karakterene. Helt ærlig føler jeg det er latskap fra forfatterens side. Selvfølgelig er det mer lettvint for deg som skriver hvis foreldrene ikke er der til å ødelegge for kjærligheten mellom den uskyldige datteren og farlige vampyren/varulven/feen/seriemorderen osv. Men det hele blir veldig lite troverdig for meg.
- Døde foreldre. Denne høres kanskje stygg ut, men la meg forklare. Noen ganger har forfatterne laget seg en helt ulikelig hovedperson som ingen egentlig liker. Hva er det eneste trekket som gjør at du føler sympati med denne personen? Jo foreldrene er døde. Ai ai. Det føles så falskt for meg. Spesielt hvis de ikke går gjennom sorgen til denne personen på en skikkelig måte. Jeg innser at jeg sikkert er alene om denne.
- Perfekte personer. Jeg liker ikke å lese om perfekte mennesker. Ganske enkelt fordi jeg ikke kan sette meg inn i deres situasjon eller få sympati med dem. Nei, gi meg en person med feil og mangler så det holder! Det er jo mye mer interessant å lese om enn et perfekt menneske uten feil!
- Når ingenting skjer. Jeg kunne kalt dette punktet for mangel på plot. Har du opplevd å lese en bok og på slutten av boken har du tenkt at "hmm det var egentlig ingenting som skjedde her.." Det har jeg, og det er ikke spesielt gøy.
- Skrivefeil. Gjentakelse. Dårlige metaforer. Ja, slike ting. Dette plager sikkert de fleste.
- Når karakterene bare blir "typer". Jeg liker å lese om komplekse personligheter som virker levende. Jeg er ikke interessert i karakter som virker som en type. Det vil si at de bare har et par personlighetstrekk, og det virker mest som skallet av en person enn en virkelig person.
Har du noe som irriterer deg når det kommer til bøker eller er jeg alene om dette? Vær så snill å ikke si at jeg er alene.
Ha en strålende kveld alle!
