Mitt forhold til the Maze Runner av James Dashner er langt og til tider smertefult. Jeg kjøpte boken for flere år siden. Gleden var stor og jeg kunne nesten ikke vente med å begynne. Etter noen kapitler ble gleden bare mindre og mindre, helt til jeg til slutt måtte legge den fra meg. Noen år senere prøvde jeg igjen, dette var etter at jeg hadde lånt den bort til flere venner. Alle vennene mine som hadde lest den, likte den veldig godt. Jeg måtte jo prøve igjen, ikke sant? Jeg kom meg litt lengre enn første gangen, før jeg bare måtte gi opp på nytt. Nederlaget var stort. Nå som filmen snart kommer ut er jeg fristet til å prøve på nytt, men her er grunnene til at jeg tidligere har lagt den fra meg.
1. Språket
Det er ikke ofte at jeg må legge ned en bok fordi jeg ikke liker skrivestilen, men dette er et av de få tilfellene. Da tenker jeg mest på den rare "dialekten" eller "språket" guttene har laget seg. Jeg forstod ikke hva de snakket om, og måtte hele tiden bla tilbake for å friske opp minnet. Etter noen kapitler med dette var jeg skikkelig lei.
2. Karakterene
I teorien var det spennende at ingen av karakterene husket hvem de var. I praksis var det irriterende. Hvordan kan du like noen som ikke vet hvem de er? Jeg klarte det ikke.
3. Hovedpersonen
I mine øyne var han irriterende og sutrende. Ja, jeg skjønner at han går gjennom noe traumatisk men ååå jeg vil ikke lese om han.
Jeg har som sagt tenkt å prøve å lese denne igjen, og håper jeg vil elske den denne gangen. (Selv om jeg tviler). Men jeg gleder meg veldig til filmen. Dette er en sånn historie som jeg tror gjør seg mye bedre på film enn i bokform.
Ukens bordbrikke... kult konsept! Morsomt :)
SvarSlettSå koselig å høre :)
Slett